I starten av januar 2026 kom Rapport nr. 1-2026 fra Samfunnsøkonomisk Analyse (utgitt i samarbeid med NHO m.fl.). Den bygger på en nasjonal spørreundersøkelse om bruk av kunstig intelligens i norsk arbeidsliv – og den viser et tydelig skifte: KI har gått fra “noe vi snakker om” til “noe mange faktisk bruker”. 
Tallene er ganske brutale: I 2025 svarer 55% at de har tatt i bruk KI, opp fra 24% i 2023. 
Men det mest interessante er ikke hvor mange som “har prøvd”. Det er hvordan KI brukes – og hvorfor så få får det inn i faktisk drift.
Rapporten peker på akkurat det: mange virksomheter har lagt til rette for individuell bruk, mens langt færre har KI integrert i flere kjerneprosesser. 
Og det er her forskjellen mellom hype og verdi bor.
Hvor KI faktisk brukes i Norge: ikke “revolusjon”, men drift
Når vi snakker om KI, får mange bilder i hodet av nye produkter, nye tjenester og store innovasjonsprosjekter. Men realiteten er mye mer jordnær – og egentlig mer relevant for SMB.
Det vanligste bruksområdet er rett og slett å forbedre drift. I rapporten oppgir 78% at KI brukes til å gjøre driften bedre, mens bare 20% bruker KI til å utvikle helt nye produkter eller tjenester.
Det betyr: KI er i praksis et produktivitetsverktøy før det er en “innovasjonsmotor”. Og det er bra. For det er nettopp i drift du kan hente raske gevinster – hvis du gjør det riktig.
Hvorfor stopper det opp? Fordi “verdi” ikke oppstår i verktøyet
Det som overrasker mange ledere, er at barrieren sjelden er teknologien.
Det som stopper folk er noe mer menneskelig: usikkerhet på hva KI faktisk kan brukes til i egen virksomhet, og hvordan det skaper verdi. 
Og det gir mening.
Det er lett å se en demo av KI og bli imponert. Det er vanskeligere å gå tilbake til hverdagen og si: “Ok – akkurat hvilken prosess skal dette inn i, hvem skal eie kvaliteten, og hvordan unngår vi at dette blir tilfeldig?”
Når du ikke har svaret på det, skjer det samme i nesten alle bedrifter:
KI blir en individuell superkraft for de ivrige. Resten blir stående og se på. Og ledelsen ender med en litt vag følelse av at vi har begynt, men vi har ikke startet.
De fleste er “utforskere” – og det er et varsko
Rapporten deler norske virksomheter inn i modenhetsnivåer. Flertallet havner i kategorien “utforskere”. Det høres kanskje positivt ut, men oversettelsen er enkel: De fleste er i gang – men på en måte som ikke er stabil nok til å gi varig effekt.
Og her er den brutale sannheten: Når KI bare lever i enkeltpersoners verktøykasse, blir effekten ofte mindre enn du tror – mens risikoen kan bli større enn du liker å innrømme.
Ikke fordi folk gjør noe dumt med vilje. Men fordi manglende rammer alltid blir til tilfeldigheter:
Hva deles med KI? Hva lagres? Hvilken versjon av sannheten ender i kundedialog? Hvordan kvalitetssikres tekster som faktisk blir sendt?
Du får variasjon, sprik og litt “skygge-IT”.
Så hva gjør du, hvis du vil ha gevinst – uten å miste kontrollen?
Det du trenger er ikke et stort KI-prosjekt. Du trenger en kort, praktisk overgang fra “testing” til “drift”. De virksomhetene som faktisk lykkes, gjør typisk tre ting – i denne rekkefølgen:
Først setter de en enkel ramme. Ikke en 30-siders policy. Bare en tydelig standard: hvilke verktøy bruker vi, hva kan vi dele, og hva skal aldri inn i en prompt.
Deretter velger de få arbeidsflyter som betyr noe. Ikke “KI overalt”. Men to–tre steder der det faktisk lekker tid og kvalitet i dag. Det er ofte kundedialog, dokumentasjon, interne rutiner eller oppfølging.
Til slutt gjør de det integrert. Ikke ved å kjøpe mer software, men ved å gjøre det repeterbart: maler, standarder, rolleansvar og kvalitetssjekk.